Kennel Al-Dahnás historie om tur til helvete - Del 2

Historien som er lagt ut nedenfor er en slags tilbakeblikk med selvkritikk over hva som kunne vært gjort bedre da vi mistet 11 av 12 valper av Kennel Al-Dahnás V-kull og avlstispen, Sasha. Det er den andre artikkelen i en serie på tre om "Hva som skjedde", "Hva vi kunne gjort bedre" og "Hva vi lærte".

Det er helt klart at det er ting vi kunne gjort bedre eller anderledes, og denne artikkelen omhandler dette temaet. Det er ingen lett artikke å skrive, men etterpåklokskap er nesten alltid bedre enn hva som hendte der og da, ofte brutalt sådan, under tidspress og med overtrette mennesker. En kan bare ønske at ting hadde vært anderledes. Det er viktig at dere ikke ser på dette som en oppskrift på hvordan en skal gjennomføre en valpe fødsel fra a til å, men mer som våre (Kennel Al-Dahnás) erfaringer når det først gikk galt. Kanskje vår lærepenge vil være av hjelp for andre som havner i en tilsvarende eller lik situasjon.

Dette er ikke en historie for fødsler der alt går bra. Man takke hvem man vil når det skjer, og fra våre erfaringer er det de fleste tilfellene. Dette er en historie der alt som kan gå galt går galt, og bare en meget god og betimelig innsats fra en ny veterinær reddet den siste valpen. Vi håper leserne aldri noen gang vil få bruk for våre erfaringer, men erfaringer tilsier at slike tilfeller vil desverre skje igjen.

Ved en rask gjennomgang av "Hva som skjedde" er det enkelt å se at et skifte av veterinær på et tidligere tidspunkt hadde vært det mest effektive og beste vi kunne ha gjort. Det ble, etter våre og andres meninger, gjort en rekke feil allerede fra starten av. Noe som til slutt kostet oss 11 valper og avlstispen. Vi kunne ha gått igjennom hva som hendte punkt for punkt og påpekt hva som ble gjort feil fra veterinærens side, hva som ikke ble gjort, prosedyrefeil, osv, men vi er ikke veterinærer, så det ville bare blitt en opplisting av egne synspunkter og meninger. Den reelle kritikken vil vi overlate til veterinærprofesjonen selv, og eventuelt advokater og forsikringsselskap. I stedet skal vi prøve å liste opp hva vi kunne ha gjort bedre eller anderledes i den situasjonen vi fant oss selv. Det er heller ikke alle som har mulighet til å skifte veternær midt i en pågående situasjon eller behandling. Og som oss, er det ikke alle som skjønner at veterinæren er på helt ville veier.

Når vi begynner å se på historien, så kan vi like gjerne ta tyren ved hornen med en gang og ta det mest sentral punktet først, nemlig valget av veterinær. Siden man på mange måter er totalt avhengig av deres komptanse og kunnskap, råd og veiledning, og tilgjengelighet når det først går galt, er dette valget antagelig det viktigste man gjør dersom det går galt. Gitt at veterinæren ikke er ukompetent eller udugelig, så må man stille seg spørsmål om han har god nok kunnskap på det aktuelle området. Er han god på benkirurgi betyr det ikke at han er god på andre områder. Kan han ta livsnødvendige avgjørelse fort betyr det ikke at han kan sette seg rolig tilbake og vurdere en kompleks situasjon, for så å ta den riktige avgjørelsen. Om du har endel kontakt med din veterinær så vet du hvor han hører hjemme. Vi tok desverre en feil avgjørelse på dette punktet. Vi skulle valgt en veterinær med kompetanse på avl og indremedisin, og ikke minst en som hadde vært villige til å sette av nok tid til å behandle Sasha og valpene riktig da det trengtes. Og sist, men ikke minst, vi skulle hatt guts nok til å overprøve veterinæren basert på almen kjenskap til tilsvarende saker. For eksempel, etter det vi vet i dag, skulle livmoren ikke vært fjernet uten å ha forsøkt andre behandlinsmåter først, spesielt ikke på en avlstispe.

Det er lett å anta, når en leser denne historien, at vi var veldig uvitende om hva som skjedde. Det er faktisk ikke riktig, da Torill har en velig lang erfaring og mye kunnskap om dette samlet over mange år, og dessuten hadde vi adgang til andre med både kunnskap og kompetanse på dette området. Problemet er, eller heller var, at vi stolte på andre mennesker, deres kunnskap og erfaring (faktisk eller antatt) i en tid hvor vi både forstår og ikke forstår situasjonen. Dette hender hver gang vi går til legen, for eksempel. I denne saken var det veterinæren vi brukte som var problemet. Og spørsmålet blir da: "Når har du nok informasjon til å vite at du må skifte veterinær?" Vi kan ikke gi noe bestemt svar på dette, men vi skal angi årsaker og tidspunkter hvor vi burde ha gjort det.

Dette kullet var det best forberedte kullet noen gang hos Kennel Al-Dahná opp til da. Vi fikk sjekket Sasha både før og regelmessig under drektighets perioden. Hun fikk herpes vaksiner, kalk og for tilpasset en drektig tispe, etc. Hun ble jevnlig sjekket over og veiet av veterinær. Hun ble mosjonert. Avtale om tilgang til veterinær, i og utenfor arbeidstid, var gjort. Valperom med valpekasse var gjort klart dager i forveien. Veterinær ble kontinuerlig informert om utviklinger til Sasha, både via telefon og besøk hos veterinæren.

Det er vel ingen som egentlig forventer at en skulle måtte tilleggsfore et kull fra starten av, men det hender nå og da av forskjellige årsaker. Det er like viktig uansett årsak at en får mat i valpene om de ikke kan få det fra moren. Ettersom vi ventet mange valper, og vanlig beregning tilsa omtrent 12 basert på ultralyd undersøkelsen, skulle vi ha vært forberedt på å tilleggsfore så mange valper fra starten av. Det var vi egentlig ikke. Vi hadde rett og slett ikke mange nok hender, utstyr eller tid til å tilleggsfore 12 sultne valper fra første dag, selv om vi hadde greid å skaffe de nødvendige ressursene raskt nok. En annen ting som vi burde ha kunnet bedre er teknikken man bruker ved håndforing. Heldigvis var Barbro tilgjengelig og hun har lang erfaring med dette fra tidligere, men hun var bare en person. Når du står midt oppe i krisen er det ikke tidspunktet til å begynne grunnutdannelsen på dette området. Vi hadde ikke nok erfaring og tålmodighet til å greie det selv.

Vi hadde planlagt å overvåke valpene 24 timer i døgnet i de første dagene. Problemet med denne planen er at overtretthet er farlig fordi en stopper å tenke helt klart, når det kreves at man er ved sine fulle fem. En slags vaktordning med planlagt søvnperioder skulle vært på plass, slik at vi hadde vært mer klarhodet når det først gjaldt.

En av de få tingene vi ikke hadde direkte for hånden var glukose eller druesukker. Dette burde vi ha hadt tilgjengelig. Det kan brukes til flere ting, blandt annet for raskt å øke temperaturen på valper som blir kalde av forskjellige årsaker, for eksempel at blodsukkeret i valpen synker. Den raskeste effekten får en dersom en legger det under tungen på valpen. Dette er ingen løsning på en situasjon der kroppstemepraturen faller, men kan være et av flere hjelpemidler.

Vi hadde skaffet tilleggsfor og morsmelkerstattning til valpene, blandt annet geitemelkspulver og Royal Canine (el.l) valpemelk til nyfødte eller små valper. Geitemelk kan ikke brukes direkte på helt nyfødte valper, da det inneholder for mye lactose, og dette kan være dødelig for valpene. Pulveret kan derimot blandes ut i riktig konsentrasjon, og blandes med andre ting.

En annen annen ting vi manglet var en varmekasse for valpene for å holde dem varme dersom situasjon tilsa det. Vi hadded hadt stor nytte av en slik under perioder av katastrofen. En varmekasse må ikke lages med varmelamper, men kan enten være en profesjonell kasse som veterinærer bruker eller en eller annen form for varmeputer hvor temperaturn kan kontrolleres og styres. En vanlig varmeflaske fungerer greit om en pakker den godt inn i et håndkle.

Første indikasjon på at noe ikke var som det skulle være kom allerede før fødselen. Tispen, Sasha, begynte å lekke en ille-luktende væske de siste dagene før fødselen. Veterinæren ble både informert og vist dette, men han gjorde ingenting med det. Ingen prøver ble tatt for dyrking slik at det kunne vært mulig å idenfisere en eventuell årsak. Det skulle vært gjort og vi skulle ha insistert på det ovenfor veterinæren. Når det er noe som ikke er normalt bør man forsøke å idenfisere årsaken. Et tilhørende problem var at hun ikke var skikkelig ren da fødselen startet grunnet den tidligere nevnte væsken.

Selve fødselen gikk bra, både sett i forhold til forventet termin dato og selve lengden på fødselen fra første til siste valp. Den var etter forholdene veldig lett, 2-3 veer og så kom valpen. De første 10 valpene ble født hjemme, og da siste valpene ikke kom etter noen timer dro Torill til veterinæren for å drive ut valpene. Vi kunne kjenne at de satt langt inne. Kanskje ikke så rart i og med at det til slutt ble 12 ganske store valper.

Veterinæren valgte først å forsøke hente ut valpene for hånd. Dette gjorde han på tross av informasjon fra Torill om at valpene lå langt inne. Dette kunne verifiseres ved å kjenne på Sasha. Vi er blitt fortalt av kyndige personer og viste også selv at veterinæren må være uhyre forsiktig med å gå inn med hånd, da det kreves en utrolig stor grad av forsiktighet av hensyn til smittefare, siden tispen er utrolig sårbar for infeksjoner på dette tidspunktet. Det at hun skrek opp er ikke et godt tegn og burde vært undersøkt videre med en gang. Det at veterinæren hadde dårlig tid er ingen unnskyldning. Etter dette forsøket satte han vee sprøyte og forlot Sasha og Torill alene mens han tok seg av andre klienter. Sasha var plassert på et røntgenbord og ikke gulvet hvor hun burde ha vært plassert.

Deretter gikk selve utdrivingen av valpene greit, men det er ikke akseptabelt at Torill ble overlatt til seg selv mens dette stod på fordi vetrinæren var opptatt med andre klienter. Det burde ha vært minst to stykker i en slik situasjon, og Sasha burde ha vært plassert på gulvet. Av og til finner man seg i en situasjon hvor det rett og slett ikke er mange nok hender (eller hoder) til å rekke over de tingene som må gjøres alene. En liste over tilgjengelig ekstrahjelp med telefonnumre hadde vært en god ting, selv om vi ikke forventet at det var behov for ekstra hender akkurat der og da, så hadde det vært bedre i dette tilfellet.

Etter siste valp var født kunne man kjenne på Sasha at det var mer materie igjen i henne. Fra våre tellinger så mener vi at det manglet hele 7 morkaker da fødselen var over. Det skulle da vært gitt nok en vee sprøyte for å drive ut etterbyrden, og det skulle ha vært sjekket at denne kom ut. På tross av at Torill ba om at det skulle det vært gjort valgte veterinæren å ikke gjøre det. Da dette ikke ble gjort skulle vi ha skiftet veterinær umiddelbart. Det er livsfarlig å la noe materie være igjen i tispen etter en fødsel.

Manglende utblokkering, manglende morkaker, gjenværende materie, lukt, og en mulig begynnende jurbetennelse (det var begynnende forstivning av et par jur) burde har reist spørsmål både hos oss og ikke minst veterinæren. Vi skulle også ha insistert på at prøver ble tatt for dyrking på grunn av lukt og manglende etterbyrd. Det ble ikke tatt noen slike prøver. Tidspress er ikke en god unnskylding. Vi fikk råd av veterinæren at valpene skulle legges til moren, slik at jurene, også de med en mulig infeksjon, kunne tømmes. Dette skal aldri gjøres, aldri. Sasha burde ha vært satt under behandling allerede på dette tidspunktet på grunn av ovennevnte symptomer. Det ble ikke gjort.

Det første døgnet etter fødselen gikk i det store og hele bra - på overflaten. Vi hadde 12 valper som alle virket livlige, friske og sunne. Men skaden var i ferd med skje. Valpene skulle ha vært tatt bort fra Sasha så fort som mulig fordi av at det var indikasjoner på en begynnende jurbetennelse. Det ble de ikke. Jurbetennelser skal ikke tømmes av valpene. Sasha skulle vært satt på antibiotike umiddelbart, det ble hun ikke.

Biologiske prøver skulle vært tatt for dyrking ved flere anledninger. Vi ba om at dette skulle bli gjort ved noen anledninger og ikke ved andre. Fordi vi betaler for disse tjenestene skulle dette vært gjort, eller en meget god grunn for avslaget skulle vært gitt. For vanlig husdyrproduksjon er dette tjenester som alltid er tilgjengelig. Sett i ettertid er det lett å se at vi hadde hatt nytte av en slik informasjon, selv om den hadde kommet sent, og det hadde ikke gjort noen forskjell i hva som hendte der og da.

Vi holdt, etter råd fra veterinæren, valperommet alt for varmt for at valpene var eller ble kalde. Det gikk ut over helsen til både mennesker, mor og valper. Rommet skal ideelt være ca 21-22 C. Når valpene begynte å bli kalde, pga forskjellige årsaker, var det flere ting vi kunne eller burde ha gjort.

Som oppdretter ønsker man selvfølgelig et sunt og friskt kull med et minimum av døde valper. Vi selger et levende produkt og produktet, valpene, bør være i optimal tilstand ved salg. Det virker som det er alment akseptabelt at det skal gå med endel valper ved hvert kull, men det noe de fleste ikke snakker om. Det burde kanskje forandres, da det ikke er noen god grunn til at man ikke skal få et kull av sunne friske valper. Og om vi, som oppdrettere, ikke snakker om det, så vil det ikke være så stort press på myndigheter, veterinærer, farmasi industrien, eller på oppdrettere for å forandre dette.

En tur til helvete - del 2 - ikke ferdig enda

Merknader

Forord

Viktigste

Valg av veterinær

Forberedelser

Første indikasjon på at noe var galt

Fødselen

Det første døgnet etter fødselen